Tirsdagsfilmen 050121

Sør-koreansk film er ikke bare Bong Joon-hos Parasitt og høyoktan action film. Kim Ki-duk er en filmskaper fra Sør-Korea som har satt sitt preg på nyere filmhistorie. Han døde i desember av Covid, bare 59 år gammel. Kim Ki-duk står bak en film som få andre kunstverk egner seg til å markere slutten av 2020 og starten av et nytt år.

I denne nærmest overjordisk vakre filmer følger vi to munker, en ung og en gammel, i arbeid, lek og læring. De bor i et ørlite flytende kloster, og gjennom årstidenes (og årenes) gang får også publikum en opplevelse av livets enorme verdi, tilværelsens skjønnhet og menneskets dumhet og ikke minst visdom.

Filmen er delt inn i fem kapitler, med navn etter den årstiden da handlingen finner sted. Den første våren er den ene munken bare barnet, og vi følger ham i arbeid og lek. Han er flittig og lærvillig, men filmen er ikke så naiv at den later som om mennesket ikke har onde sider. På den andre siden har vi ikke bare onde sider heller. Feil vi kan gjøre skyldes ofte manglende omtanke eller manglende visdom, men det er mulig for oss å lære også.

I filmens sommerseksjon har den unge munken blitt en pliktoppfyllende ung mann, men han må enda lære om fristelsens natur. Han blir eldre, og lærer om fristelse, forsakelse, og ikke minst ansvar. Når filmen når den andre våren, er den unge munken selv en voksen munk som har en ung munk å ta seg av og undervise.

Det var handlingen. Men som i så mange andre filmer, er ikke et handlingsreferat på langt nær nok til å gi et inntrykk av det vi får se når mørket senker seg i kinosalen. I denne filmen får vi for eksempel se blendende vakre bilder av et fjellandskap i skiftende årstider. Mer enn det, får vi se et forbløffende komplett spekter av menneskelige følelser. Her er alt med, og alt er ekte og riktig. Det er slett ikke verst på sirka hundre minutter, men Kim Ki-Duk får det til ved å konsentrere materien. Filmens tempo er også godt tilrettelagt for ettertanke, og denne ettertanken sitter igjen lenge etter at filmen er over.