Vi må snakke om Kevin
Originaltittel: We Need to Talk About Kevin
Regi: Lynne Ramsay
Skuespillere: Tilda Swinton, John C. Reilly, Ezra Miller, Jasper Newell, Rocky Duer, Ashley Gerasimovich, Siobhan Fallon Hogan, Alex Manette
Nasjonalitet: USA, 2011
Språk: Engelsk m/norsk tekst
Lengde: 1 t 53 min
Lisens/Format: Norwegian Film AS/BluRay
Noen filmer oppleves som en emosjonell rystelse. Dette er en slik film.
Temaet er i seg selv sterkt og vanskelig. Det handler om å være mor til en tenåringsgutt som med overlegg begår en ufattelig grusom handling.
På ett plan skildrer filmen en kvinne som i en tilstand av konstant sorg, og full av skyldfølelse, driver en vedvarende, indre ransaking for å finne sammenhenger, årsaker.
På et annet planskildrer den et komplisert, utmattende forhold mellom en mor som kanskje ikke ønsket seg et barn overhodet, og en sønn som kanskje sanser dette, og utvikler seg til et manipulerende, terroriserende barn helt uten empati, og med alle kjennetegn på det som i psykiatrien heter dyssosial personlighetsforstyrrelse.
På ett tidspunkt får jeg lyst til å skrike mot lerretet: Jammen så få den jævla ungen til behandling, for helvete!
Men som filmens paradoksale tittel antyder: De gjør ikke det. Slik de heller ikke snakker om Kevin. Faren Franklin glatter over, ser ham som helt normal, opplever ham annerledes enn moren Eva gjør – fordi han behandler faren ganske annerledes. Det er moren Kevin vil ramme.
Er Kevin født sånn eller blitt sånn? Lionel Shriver reiser problemstillingen i romanen filmen bygger på, Lynne Ramsay viderefører den i en film uten åpenbare svar.
Der romanen er formet som Evas brev til den i nåtid fraværende Franklin, gjør Ramsay selve fortellingen til et impresjonistisk minnearbeid, et tidsmessig flettverk, flytende frem og tilbake, slik det flyter frem og tilbake inni Evas hode. Det vi ser, har skjedd, men ikke alt vi ser artet seg nødvendigvis slik det fremstår. Vi ser hendelsene og historien gjennom Evas subjektive, upålitelige blikk, et blikk som trolig også er påvirket av skyldfølelsen så vel som katastrofen.
Samtidig ser vi Eva utenfra. Det vi da ser er en lukket, stivnet kvinne i et ekteskap som muligens var like tilfeldig som svangerskapet, lengtende tilbake til tilværelsen før Kevin, da hun som reiselivsskribent dro verden rundt.
Ellers er alt ren overflate, i dobbelt forstand. Fordi Franklin mener at byen ikke er et bra sted for et barn å vokse opp, flytter familien fra New York til en diger enebolig i forstaden. Sett bort fra Kevins grising og ødeleggelse, virker huset, etter flere år, like plettfritt, like stivnet i sin pregløse eleganse som Eva. Hun er like lite hjemme der, som hun er i seg selv. Som hjem er huset kunstig og overflatisk, slik Eva er det som mor. Eller er blitt det. For også her står spørsmålet åpent: Ville hun vært annerledes dersom Kevin var annerledes? Eller hvis Franklin hadde vært en annen mann?
Ramsays nærgående, intense fortellerstil er en av grunnene til at filmen gjør så sterkt inntrykk. De flytende tidsperspektivene kan til å begynne med virke forvirrende. Eneste ledetråden på hvor i historien vi befinner oss, er lengden på Evas hår. Samtidig veves tidsforskyvninger og minnebilder sammen med stor filmatisk kraft og skjønnhet. Bruken av rødt som gjennomgangsfarge gir både visuell varme og illevarslende signaler, og kontrasterer den lyse kjøligheten i eneboligens interiør.
Bamsete John C. Reilly er god som den varme, men veike, fornektende Franklin. Men det er Tilda Swinton som gjør sterkest inntrykk. Huløyd, med ruvende tilstedeværelse og et ansiktsuttrykk vekslende mellom sjokk og tilbaketrukkethet, legemliggjør hun Eva som individ og som bærer av alle foreldres mareritt.
«Vi må snakke om Kevin» borer dypt og ubehagelig i et følelsesmessig landskap vi snakker så lite om at det nesten fremstår som et tabu: angsten for å feile som foreldre. Det er den andre grunnen til at filmen treffer så hardt. Der prosjekt foreldre/barn romantiseres i bloggsfæren og på sosiale medier, viser “Kevin” et både korrigerende og fryktinngytende vrengebilde, og fremkaller mer angst en alle de skrekkfilmene jeg har sett til sammen.
(Britt Sørensen, Bergens Tidende)